Nybegynner – å prøve noe nytt

Grunnen til at jeg begynte å male

Under nedstenging endte jeg, som flere andre, opp med en ny hobby. For min del ble det vannmaling. Jeg har tidligere gjort halvhjerta forsøk på å lære å tegne skikkelig, men det har aldri «fått tak» på meg. Vannmaling derimot, traff meg ganske raskt.

Grunnen til det er at man kan lære å male et maleri som ser noenlunde bra ut allerede på første forsøk (gitt at man følger en tutorial til punkt og prikke på YouTube) – mestringsfølelsen kommer ganske raskt. Da er det gøy, helt til progresjonen stagnerer.

Når man lærer seg noe nytt har man ofte en slags idé om hvordan det man lærer seg fungerer. Man begynner med å lære det grunnleggende. Med vannmaling lærer man at papiret er veldig viktig – man kan ikke bare hente et A4-ark fra skriveren – men man bør helst ha 100% bomull. Videre lærer man om pensler, maling og farger.

Jeg er en person som ofte kan henge meg opp i utstyret som brukes, og ender opp med å bruke mye tid på research (og penger på utstyr). I denne prosessen lærer man jo om det man undersøker, så det er naturlig at man føler at man kan noe, ganske raskt.

Følelsen av kompetanse går med andre ord opp rimelig raskt. Etter å ha malt mitt første bilde med kvalitetspapir skyter min oppfattelse av egne evner i været.

 

“Mount Stupid”

Paradokset er: jo mer jeg lærer om maling, jo mer innser jeg hvor lite jeg faktisk kan om maling. Jeg får et mer realistisk bilde av hvor dårlig jeg faktisk er til å male. Den første følelsen av mestring/kompetanse jeg har fått, har gjort at jeg føler at jeg kan mer enn jeg faktisk kan.

Adam Grant kaller punktet jeg befinner meg på nå som «Mount Stupid».

Hentet fra Think Again av Adam Grant, side 46

 

For at den metaforen skal gi noe mening, må man vite hva slags kurve Adam Grant referer til. Nemlig en visualisering av Dunning-Kruger effekten.

Dunning-Kruger effekten er akkurat det jeg har beskrevet: i takt med økt kunnskap om det du lærer om, innser man hvor lite man egentlig kan. De som sitter fast på «mount stupid», tror de kan mye mer enn det de gjør, siden man ikke kan nok om emnet til å innse alt man ikke kan.

Det er også grunnen til at de som kan lite, roper høyere om sin «kunnskap» enn de som kan det mye bedre. De som kan mye, er ofte mindre bestemte og bombastiske på at de har rett.

“One of the painful things about our time is that those who feel certainty are stupid, and those with any imagination and understanding are filled with doubt and indecision.”

• Bertrand Russell

David Dunning og Justin Kruger innså disse tendensene i sin studie Unskilled and Unaware of it, da de gav folk en del prøver i forskjellige fag, for så å spør dem etterpå hvor godt de hadde prestert. De som fikk dårligst resultat trodde de scoret bra nok til å være blant de beste.

Som tittelen på studien poengterer: de er ikke bare kunnskapsløse, de vet ikke selv hvor lite de kan.

De som er dårligst til noe, kan ikke nok til å vite hva som er bra og dårlig, ironisk nok, før de vet/kan mer.

Kuren mot Dunning-Kruger effekten er å øke kunnskapen, eller kompetansen, nok til å lære hva som er bra og hva som er dårlig. På den måten kan man bli mer korrekt når man skal vurdere sine egne evner.

Som nevnt begynte jeg med maling i pandemi-tiden. Det ble et kort og intenst kjærlighetsforhold, og fra toppen av Mount Stupid så alt bra ut. Jeg var jo ganske god til dette her.

Men, når nybegynner-endorfinene gav seg, var det på tide å gå et skritt videre.

Med bedre ferdigheter og mer kunnskap tok det ikke så lang tid før jeg begynte på vanskeligere maleri. Noe som viste at ferdighetene mine ikke var så gode som jeg trodde og følte. Malingen ble lagt på hylle i ganske lang tid.

Det er ikke mange uker siden jeg begynte å male igjen. Hele denne opplevelsen med maling har fått meg til å tenke på et interessant spørsmål:

Hva skal egentlig til for at man blir god i noe?

 

Talent?

«On some fundamental level we believe that the closer something is to its original state, the less altered or adulterated it is, the more desirable it is,” sa journalisten Malcolm Gladwell i et foredrag han holdt i 2002. Han snakket om hvordan NFL-lag valgte ut quarterbacks, og poengterte hvor dårlige de var til det.

Når de skulle velge ut, var de på utkikk etter høye, raske og sterke personer, heller enn korte og trege personer, som måtte kompensert for sine manglende medfødte evner på andre måter. De som ser ut som gode spillere, ble valgt foran de som ikke gjør det.

Fokuset var mer på potensialet til spilleren, ikke nødvendigvis prestasjoner. Dette til tross for at den beste måten å forutse fremtidige prestasjoner, er å se på tidligere prestasjoner. Han fortsetter:

«the kinds of people who start college with lots of unmet potential are generally the ones who leave college with lots of unmet potential. So, this whole potential thing is a trap.»

Jeg antar at Gladwells observasjoner ikke lengre er presise, men han har et godt poeng: det er lett å anta at medfødt talent er det viktigste for å bli god til noe.

Antagelsen om at våre evner kommer fra medfødte talenter vil Carol Dweck si er et eksempel på «fixed mindset». Tanken om at du er født med et bestemt potensiale er også det.

Tenk at tegning er en potensiell ferdighet du har. 100 er maksimal pott for tegneferdigheter. Dessverre er du født med et potensiale på 36. Det blir ganske demotiverende å bruke all sin tid på tegning om du kun kan komme deg opp til 36.

Det motsatte av fixed mindset er det Dweck kaller «growth mindset». En som har et growth mindset tror at intelligens er noe man kan tilegne seg, heller enn noe som er medfødt.

I stedet for å tenke at «jeg har ikke anlegg for språk/matte/etc., så derfor unngår jeg å studere det», tenker en med growth mindset «dette er vanskelig, så derfor må jeg jobbe ekstra hardt med det».

Min egen “jeg-har-ikke-anlegg-for-det” er tegning. Jeg har prøvd flere ganger, uten å ha blitt “bitt av basillen”. Det var rett og slett fordi jeg ikke fikk nok mestringsfølelse til å fortsette. Så blyanten ble bare brukt til å skrive (og knapt nok det).

Derfor var det veldig interessant at Carol Dweck brukte akkurat tegning som et eksempel i boken sin. Etter å ha lest boken Drawing on the Right Side of the Brain eller tatt et femdagers kurs med forfatteren Betty Edwards, viste deltakerne ekstremt mye fremgang på de fem dagene.

 

Hentet fra Mindset av Carol Dweck, side 68

 

Som man kan se har selvportrettene på venstre side blitt ganske så mye bedre etter et kurs, spesielt med tanke på lengden på kurset.

En person som trodde at anlegget for tegning var fraværende, ville antageligvis aldri møtt opp på dette kurset – og dermed er sjansen for å bli bedre like liten som før.

Jeg er ganske overbevist om at viktigheten av mindset kan fort bli litt blåst ut av proporsjoner, og det er flere som er uenige i hvor sterke de akademiske funnene til mindset-teori er.

Det er dog en viktig flaskehals å komme seg forbi: dersom du tror at du ikke har nok evner til å gjør/bli god til noe, vil du antageligvis ikke prøve på det heller. Da er det bedre å prøve, og eventuelt få bevist at du hadde rett (eller potensielt motbevise det), heller enn å unngå å prøve og dermed garantere at man ikke vil klare det. Å aldri utfordre seg selv vil ikke føre til et spesielt spennende liv. Komfortsonen gjør deg ingen tjenester.

Det er også greit å påpeke at jeg er overbevist om at genetikk påvirker evnene våre, bare ikke at det nødvendigvis skal sette grenser for hva vi tror er mulig. En mann på 150cm vil nok ikke bli en basketballspiller i NBA med det første, men dersom han jobber veldig hardt, blir han mye bedre enn en på 210cm som aldri trener basket i det hele tatt.

Uansett om mindset-teori er riktig eller ikke, tenker jeg det samme som hypokonderlegen Ingvald Wilhemsen ofte sier: «Velg holdninger som er nyttige for deg. Selv om de ikke er sanne».

10 000 timers-regelen

I Outliers populariserte Malcolm Gladwell begrepet 10 000-timers regelen; for å være en ekspert i sitt domene, eller fagfelt, må man trene i ca. 10 000 timer. I disse timene må man repetere, terpe og forbedre. Man kan ikke bare repetere, men man må gå stadig ut av comfortsonen sin for å forbedre sine ferdigheter. Anders Ericsson, som gjorde studiene som kom frem til regelen, kalte dette for deliberate practice.

Dette blir ofte nevnt som «motpolen» på vår antagelse om at talent er essensielt for å bli best til noe. Man må ikke nødvendigvis være født med en gudegave for at man skal bli god til noe, så lenge man er villig til å legge inn arbeidstimene, kan man fortsatt nå målene sine.

Perfeksjonisme – en venn eller fiende?

“Don’t let perfect be the enemy of the good”

Den amerikanske fantasyforfatteren Patrick Rothfuss ga ut sin første bok The Name of the Wind i 2007. Denne boken ble, tragisk nok, en av de bøkene som gjorde at jeg ble forelsket i å lese – Tyler Cowen ville kalt det en ‘quake-book’ . Jeg leste den antageligvis i 2012 eller 2013.

Oppfølgeren til boken, The Wise Man’s Fear, ble utgitt i 2012. Siden den var dobbelt så lang var det ikke så rart at det tok 5 år å skrive den. Når den ble utgitt, sa Rothfuss at den tredje kommer ganske snart, da hele trilogien egentlig var ferdigskrevet allerede når den første ble gitt ut. Alt ble skrevet som én lang historie.

Her sitter vi, i 2022. 15 år etter den første boken kom ut, 10 år etter den andre. Patrick Rothfuss er en av de største fantasy-forfatterne som lever, selv om han bare har gitt ut to av tre bøker i trilogien sin. En annen stor fantasy-forfatter, Brandon Sanderson, har gitt ut ihvertfall 32 bøker siden 2007, i tillegg til utallige noveller, tegneserier og andre medium.

Hva er forskjellen på de to?

Det er selvsagt mange. En av dem, som for meg virker som en åpenbar og merkbar forskjell, er at Rothfuss er en perfeksjonist. Han har skyhøye krav for hva som er bra nok til å publisere, og bruker enormt med tid på språkvask. Dette merker man når man lesere bøkene hans, de er nydelig skrevet. Men med perfeksjonisme kommer også andre ting: angst, prokrastinering og et resultat som aldri blir bra nok.

«Perfectionism is procrastination masquerading as quality control»

• Chris Williamson

Den amerikanske psykologen Gordon Flett, mener at perfeksjonister er “alt-eller-ingenting-tenkere”, som ser på noe som enten for dårlig eller perfekt. Han setter dette opp mot personer som er «striving for excellence», som han mener ikke er det samme som perfeksjonisme. Skillet, mener han, ligger i om de blir tilfredsstilt eller ikke når de har nådd et mål. En som kun strever etter «excellence» blir fornøyd når noe blir utrettet, mens perfeksjonisten aldri blir helt fornøyd.

Flett og kolleger har identifisert tre forskjellige typer perfeksjonister: selv-orientert-, andre-orientert- og sosialt foreskrevet perfeksjonisme. De som er selv-orienterte er ofte planmessige og organiserte. Flett sier at denne gruppen er mest tilpasningsdyktig, sammenlignet med de to andre.

Den andre-orienterte perfeksjonisten forventer perfeksjon av andre, ikke nødvendigvis seg selv (den perfekte sjef?).

Sosialt foreskrevet (socially prescribed) perfeksjonisme er når man føler at andre forventer perfeksjon av deg. Dersom arbeidet ditt ikke er bra nok kan du bli avvist eller lignende. Dette er ofte den typen perfeksjonisme som er minst tilpasningsdyktig. Å aldri føle seg bra nok. Det sier seg selv, det er ikke en god følelse.

De har funnet at perfeksjonisme øker blant unge i dag sammenlignet med tidligere.

Det antydes at sosiale medier er knyttet til økt perfeksjonisme. Vi har alle en tendens (selv om man ikke legger merke til det) til å sammenligne oss med andre. Sosiale medier, hvor det perfekte liv presenteres, skaper høye standarder som er umulige å leve opp til.

Problemet er at det kun er det gode (som regel) som legges frem på sosiale medier. Bonnie Zucker kaller det for normative sammenligninger, når man sammenligner sitt liv med andres liv, slik livet burde være.

Hun råder oss også til å endre fra en normativ til en relativ sammenligning. En relativ sammenligning er når man sammenligner seg selv med seg selv. Det betyr at man sammenligner sine ferdigheter i dag med det de var før.

Patrick Rothfuss sin perfeksjonisme gjør at bok tre i trilogien hans aldri blir ferdig. Perfeksjonisme kan være, i mange tilfeller, mye mer skadelig enn det er positivt.

Jeg er kanskje den siste som kan kalle seg for perfeksjonist, men min lille sabbat-periode gjorde det åpenbart at mestringsfølelsen er viktig for å fortsette med malingen.

Tenk på hvilket forhold til læring en hel generasjon med perfeksjonister får.

Mestringsfølelsen er borte – det blir jo aldri bra nok. Folk vil sky vekk i fra å lære nye ting, i frykt for å mislykkes. Forholdet til feil, uhell og nederlag vil være at det er noe man skyr som pesten, i stedet for at man ser på det som viktige deler av læringsprosessen.

Livene til forbildene som er i samfunnet (de som får mest oppmerksomhet), ser perfekte ut. Det man higer etter blir da et luftslott. Det er sjelden så bra som fasaden viser.

Shoshin

Etter at jeg begynte å male har jeg begynt å se på verden på en helt annen måte. Ikke på en «endret livet mitt»-måte, men det handler om hvordan man oppfatter omgivelsene rundt seg. Det som tidligere bare har vært et hus og tre, har blitt perspektiv, skygger, verdier og farger.

Dersom jeg skal male en blomst fra minnet ender jeg alltid opp med å stille meg selv spørsmålet “hvordan ser egentlig en solsikke ut?”. Det viser hvor lite man faktisk legger merke til tingene rundt seg. Man vet hvordan en solsikke ser ut, men man får sjelden med seg detaljene.

Dette kan være et tegn på hvor tilstede man er i hverdagen. Med konstant input og støy, tar jeg meg ikke tid til å virkelig se omgivelsene mine. Etter jeg begynte å male har jeg begynt å legge merke til disse tingene, i hvertfall i større grad enn før. En morsom vinkel på en vegg, en spesiell måte skyggen legger seg fra en sykkel eller fargespillet mellom to tilfeldige objekter – alle ting jeg fort legger merke til nå som jeg garantert ikke hadde sett før.

Innen zen-buddhismen har de begrepet Shoshin, som oversettes til engelsk som “Beginners Mind”. Beginners mind betyr at man alltid skal ha holdningen til en nybegynner, heller enn en ekspert, siden “in the beginners mind there are possibilites, but in the expert’s there are few”.

Å tenke som en nybegynner gjør at man ser på ting med friske øyne, uten noen form for dogmatisme (tillærte, fastlåste og ubevisste tankemønstre).

Som en nybegynner innen maling, kommer jeg altså inn uten noen form for bedømming over hva som er bra eller dårlig, bortsett fra mine egne preferanser. Jeg kan ingenting om kunsthistorie eller kunst generelt.

Dette kan virke litt kontraintuitivt, spesielt med tanke på det jeg nevnte tidligere med Dunning-Kruger effekten – at man må bli bedre for å kunne vurdere hva som er bra eller dårlig. Det er ikke en direkte motsetning: man kan fortsatt ha øynene til en nybegynner og evnene til en proff/ekspert.

Jeg avslutter dette avsnittet med en nydelig parafrasering av et sitat av Marcel Prousts In Search of Lost Time:

“The real voyage of discovery, consists not in seeking new lands but seeing with new eyes”

 

Planlegging

For å male et bilde begynner man med de svakeste fargene, som ofte er de som er lengst borte, også maler man inn med sterkere farger etterhvert. Det som er nærmest i bildet har ofte mest farger og mest detaljer. Dette gjør at man får perspektiv. Man maler ett lag, som man lar tørke, før man maler på neste.

Vannmaling er en ganske tilgivende kunstform. En feil kan ganske raskt justeres.  Så lenge man ikke skal male i hvitt. Hvit vannmaling er ganske dårlig, så det beste alternativet er som regel å bruke hvitfargen til papiret. Da må man male rundt objektet som skal være hvitt.

For å gjøre det må man planlegge. For en person som meg, som alltid foretrekker å gjøre noe på sparket, heller enn å planlegge, krever vannmaling at jeg faktisk tar meg tiden til å planlegge hva jeg skal gjøre i forkant av maleriet. Alle maleriene som har blitt best har, uten unntak, kommet som et resultat fra en ganske nøye planlegging i forkant av malingen.

 

Forbruker eller skaper

“We are all, in some way, wired to create”

• Scott Barry Kaufman

En av de beste tingene med maling er at jeg føler meg mer som en skaper enn konsument.

Jeg tror flertallet av oss er mer en passiv forbruker enn en aktiv skaper. Følelsen man får av å ha lagd noe selv er mye bedre enn å få alt ferdiglaget – noe som ikke bare gjelder maling, men mye annet også.

Om hjernen er som en muskel, vil det alltid være bedre å bruke muskelen enn ikke. Å lære nye ting krever mer fra hjernen, og nye nervebaner forsterkes jo mer man gjør noe. En stimulert hjerne er en tilfreds hjerne. Det tror i hvert fall jeg.

Jeg legger ved et par av mine malerier. Jeg har til og med laget en Instagram-profil (@ryl_art), som skal tvinge meg til å legge ut, selv om resultatene ikke er perfekte eller spesielt bra. De er bedre enn da jeg startet, og det er dét som teller.

Takk for at du leste.