Refleksjoner

Oppmerksomhetsøkonomien

Table of Contents

 

«Pay attention to what you pay attention to»

– Austin Kleon

En ny økonomi

Uttrykket multitasking kommer fra IT-verdenen. En PC som kunne multitaske, altså gjøre flere ting samtidig, var ikke vanlig før sent 1980-tall. Når dataen kunne utføre flere ting samtidig, ble det plutselig et behov for oss mennesker å gjøre det samme. Ikke minst ble metaforen multitasking viktig for «performance enhancement» og produktivitet i arbeidslivet.

Etter hvert kom også internett med i bildet. Internettet ble annonsert som noe som kunne frigjøre oss. I dag ser det dessverre ut til at det på mange måter gjør det motsatte, både for unge og voksne. Informasjonsoverflod er et stikkord, distraksjoner et annet.

Oppmerksomhet har blitt et knapt gode (scarce resource). En begrenset ressurs. De kaller det for «the Attention Economy». Det er nå så mange forskjellige apper og annen teknologi som kjemper for oppmerksomheten din. Dess mer oppmerksomhet en app får, dess mer er den verdt. Alt dette betyr at teknologiselskapene er desperate  etter å kapre oppmerksomheten til folk. Metodene deres er mer og mer basert på kunnskap de får fra psykologien og andre relevante fagfelt.

I følge Metcalfes lov, er verdien av et nettverk direkte proporsjonalt med kvadratet på antall brukere. Enkelt forklart øker verdien av nettverket med hver person som bruker det. Ett eksempel er den gode, gamle fax-maskinen, som ikke hadde noe verdi dersom ingen andre hadde en fax-maskin. Det er det samme med internett.

 

En kaninrik verden?

Den amerikanske statsviteren Herbert Simon bidro mye i fagfeltene økonomi, informasjonsteknologi og kognitiv psykologi. Hans arbeid med «satisficers» og «optimicers» la grunnlaget for det vi i dag kaller atferdsøkonomi.

Etter at datamaskinen ble oppfunnet har det skjedd en teknologisk revolusjon i verden. Denne revolusjonen omhandler i hovedsak informasjon. I bøtter og spann.

I et foredrag fra 1971, snakket Herbert Simon om denne nye «informasjonsrike verdenen», og stilte spørsmål om hvor lenge verden hadde vært informasjonsrik og hva konsekvensene av denne rikdommen er. For å illustrere brukte han følgende eksempel:

“Last Easter, my neighbors bought their daughter a pair of rabbits. Whether by intent or accident, one was male, one female, and we now live in a rabbit-rich world. Persons less fond than I am of rabbits might even describe it as a rabbit-overpopulated world. Whether a world is rich or poor in rabbits is a relative matter. Since food is essential for biological populations, we might judge the world as rabbit-rich or rabbit-poor by relating the number of rabbits to the amount of lettuce and grass (and garden flowers) available for rabbits to eat. A rabbit-rich world is a lettuce-poor world, and vice versa.

The obverse of a population problem is a scarcity problem, hence a resource-allocation problem. There is only so much lettuce to go around, and it will have to be allocated somehow among the rabbits. Similarly, in an information-rich world, the wealth of information means a death of something else: a scarcity of whatever it is that information consumes. What information consumes is rather obvious: it consumes the attention of its recipients. Hence a wealth of information creates a poverty of attention and a need to allocate that attention efficiently among the overabundance of information sources that might consume it.”

(Mine markeringer, Simon, 1971)

Oppmerksomhet er altså det informasjonen nærer av, eller spiser opp, og som vi i dag har svært lite av til overs. Det er alltid noe nytt å bruke oppmerksomheten vår til og det skjer ofte at vi skifter fokus fra en ting til en annen. For eksempel når man ser på mobilen samtidig som at man ser på film.

Simon skriver videre:

“It is not enough to know how much it costs to produce and transmit information; we must also know how much it costs, in terms of scarce attention, to receive it.     I have tried bringing this argument home to my friends by suggesting that they recalculate how much the New York Times (or Washington Post) costs them, including the cost of reading it. Making the calculation usually causes them some alarm, but not enough for them to cancel their subscriptions. Perhaps the benefits still outweigh the costs.»

 

En informasjonsrik verden

Da det er så mye «data»/informasjon i omløp, hvorfor kan vi ikke bare velge ut hva vi vil bruke oppmerksomheten vår på da?

Vi bombarderes med inntrykk og stimuli i miljøet rundt oss. Den amerikanske psykologen Timothy Wilson anslår at vi bevisst kan oppfatte 0.0004% av all informasjon som er tilgjengelig for oss til enhver tid gjennom alle sansene våre. Å være veldig selektiv når det gjelder hva vi bruker oppmerksomheten vår til er ikke enkelt med andre ord.

Men, som Wilson også skriver, så er den menneskelige hjernen usedvanlig god til å utnytte den lille informasjonen den har tilgang til, til enhver tid. Dette er også grunnen til at hjernen fokuserer på å oppfatte det som er nytt i omgivelsene våre.

Det er uansett viktig å være bevisst på hva man bruker oppmerksomheten sin til. Som nevnt er det en knapp gode. Oliver Burkeman har et godt poeng når han skriver at oppmerksomheten vår er livet vårt. I motsetning til andre knappe goder og ressurser, som mat, penger og lignende, så kan vi i perioder klare oss uten dem. Han skiller mellom slike goder som «fasiliterer» liv, og oppmerksomhet som er liv:

«… your experience of being alive consists of nothing other than the sum of everything to which you pay attention».

Det engelske uttrykket «pay attention» er bra i så måte, da det illustrerer hva man gjør når man retter oppmerksomheten sin mot noe. Man betaler med tiden sin. Den knappe goden man aldri vil få igjen. Man betaler med livet sitt.

 

Oppmerksomheten din er en stemme på det du vil ham mer av

Uttykket «vote with your dollars», stem med pengene dine, er en god analogi når det gjelder oppmerksomhet — det du kjøper mye av vil man få mer av. Slik er det med oppmerksomheten vår også, både fra et markedsperspektiv og fra et individuelt perspektiv.

Metcalfs lov gjelder fortsatt. Jo flere som bruker en tjeneste, jo mer vil verdien på den tjenesten øke og man vil se mer av den typen, eller lignende, tjenester i verden. Fra et individuelt perspektiv er det det samme. Så, litt cheesy forklart, bruker man tiden sin på det som er meningsfylt, vil man få et meningsfylt liv.

 

Å velge er å velge bort

Når man tar et valg, vil man per definisjon velge bort noe annet. Innen atferdsøkonomien kaller man dette for opportunity costs (eller alternativkostnad på norsk), noe vi sjelden tar høyde for når vi tar valg. Alternativkostnaden er kostnaden til det beste alternativet som du ikke valgte. Derfor er valgene man tar når det gjelder oppmerksomheten vår viktig for livene våres generelt. Det Simon artikulerte i 1971 har man i dag valgt å kalle «the attention economy» og vår oppmerksomhet er på mange måter den ultimate ressursen man kan høste. Som Oliver Burkeman skriver:

«you can’t truly love a partner or a child, dedicate yourself to a career or to a cause — or just savour the pleasure of a stroll in the park — except to the extent that you can hold your attention on the object of your devotion to begin with».

Dersom man skulle «måle» sine verdier ved å se på hva man bruker tiden sin på, hva ville dine verdier vært?

 

“Switch cost” – kostnaden av å bytte

Flere studier har sett på hvor gode vi er på å endre fokus fra en oppgave til en annen. De har funnet ut at et slikt fokusbytte kommer med kostnader. Kostnaden er at det tar en stund fra du bytter til du klarer å fokusere skikkelig på den nye oppgaven du har. De kaller dette for “switching costs”.

Gloria Mark, professor ved University of California, som har undersøkt hvor lang tid det tar å komme tilbake til arbeidet etter en avbrytelse, kom frem til at det tok i gjennomsnitt 23 minutter og 15 sekunder. (Dette er basert på et intervju og jeg har sett dette tallet bli referert til flere ganger. Flere har referert til en studie, men jeg finner ikke det tallet andre steder enn i det intervjuet).

Dette gjelder angivelig uansett hvilken og hvor lang forstyrrelsen er. Så om det tar 20 minutter (23 min og 30 sekunder) å fokusere igjen, så vil en 15 sekunders mobil-titt koste deg 20 minutter og 15 sekunder med effektivt arbeid.

En norsk studie viser (tilsynelatende, i følge artikkelen, men jeg kan ikke finne selve studien) at nordmenn sjekker mobilen rundt hvert 6. minutt. Annen data viser at kunnskapsarbeidere sjekker e-posten sin hvert 6. minutt.

Så basert på “switch cost” og dataene om at man sjekker mobilen hvert 6 minutt så kommer man svært sjelden inn i flytsonen. Dette gjør at evnen til å fokusere godt og lenge er en egenskap man kan dra nytte av – alle andre sine laster kan du utnytte til din fordel.

Så man kan da konkludere med at man må slå av notifikasjoner på telefoner, eller sette den i flymodus, for å løse disse problemene.

Eller?

Det er annen forskning som tyder på at selve tilstedeværelsen av mobiltelefonen er nok til å distrahere. Din kognitive kapasitet er begrenset og synet av telefonen din er nok til å kapre denne kapasiteten og gjøre fokuset ditt dårligere.

Effekten som telefonen, eller distraksjoner generelt, har på oppmerksomheten vår er med andre ord stor. Men hva er det som gjør at vi fortsatt kjenner på behovet om å se på telefonen selv om det ikke skjer noe nytt der hele tiden?

 

Hvorfor den første kaffekoppen er den beste

Nervesystemet vårt består av to typer celler: nevroner og glia. Nervecellene sin jobb er å oppdage ‘input’, både fra verden utenfra og fra kroppen. Elektriske signaler sendes rundt om i kroppen ved hjelp av proteiner og nevtrotransmittere og tolkes i hjernen (dette er en veldig enkel forklaring av et svært komplisert system som jeg ikke egentlig kan så mye om, bare så det er sagt). Så – forklart i en lang og tung setning setning – verden snakker til nevroner som snakker til andre nevroner som snakker til hjernen som tolker og sender ut signaler igjen til kroppen som (forhåpentligvis) utfører det hjernen vil.

Kontraster er viktig for nervesystemet. Gjentatt stimuli tones ned, eller forsvinner. En stimulus (som er stimuli i entall) er «en energiforanding som påvirker organismen (altså mennesket i denne sammenheng), gjennom reseptorcellene». Så, man fokuserer på nye stimuli heller enn gamle. Gamle stimuli som repeteres legger man med andre ord mindre merke til.

Når alt er som det har vært før bruker hjernen mindre energi på å legge merke til omgivelsene, for å spare energi til det kommer noe nytt. For mye stimuli av noe vil altså gjøre at det «nye» vil bli det gamle og dermed bruker kroppen mindre energi på. Man kaller det sensorisk adapsjon. Det «nye» blir mindre verdt. Derfor smaker den første smågodtbiten best. Dersom man spiser hele godteposen med en gang, vil ikke verdien av den siste biten være i nærheten av den første, men om man sparer den lenge nok til at den er «ny» igjen, vil nytelsen øke om man måler det bit for bit.

Lykke er dermed ikke en konstant strøm av det samme som vi har opplevd før, selv om de delene «det samme» består av er veldig bra. Lykke vil da være «nye» uutforskede ting. Nevrobiologen Indira M. Raman mener at man burde «sjokke» systemet med negative opplevelser for å øke toppene av det gode opplevelsene. Kontrastene øker nytelsen av de gode opplevelsene og gjør at vi rekalibrerer hva som er bra, relativt til det som er dårlig. Dette vil da, i teorien, gjør at man ikke tilpasser seg på samme måte som man ville gjort dersom man aldri opplevde noe negativt.

 

Lykke – et flyktig konsept

Likt sensorisk adapsjon finnes også hedonisk adapsjon eller «den hedoniske tredemøllen» innen lykkeforskningen. Velvære er relativt i følge «Adaptation level Theory» (ALT). En hedonist er en person som er ute etter å oppnå så mye nytelse som overhodet mulig til enhver tid.

For den som kjøper drømmehuset vil lykken være stor i begynnelsen, og spesielt i tiden før, men delvis avta etter det; man tilpasser seg. I følge Adaptation Level Theory er det derfor man aldri kan blir virkelig lykkelig. Man kommer bare til å jage lykken i det uendelige, og den vil alltid være over neste topp.

Den gode nyheten er at det samme skjer med negative opplevelser — de vil man også venne seg til. Flere studier har sett på dette og av det jeg har sett, har de vist det samme. De fleste har en baseline (eller grunnverdi) på lykkenivået som kan endre seg basert på positive eller negative hendelser som skjer i livet, men etter hvert vil det gå tilbake til den baselinen. Det vil altså si at mållinjen i gjennomsnitt vil være like langt foran deg hele tiden.

Dette er også grunnen til at sosiale medier aldri kommer til å oppfylle de forventningene man har; det er et evighetsspill. Du vil ikke bli lykkelig dersom du dobler følgertallet eller likerklikkene dine. Et evighetsspill som ikke er så gøy å spille engang (men her er nok mange uenige), så det er lett å argumentere for at det ikke er verdt det.

 

Dopamin – lykkehormonet?

Jeg nevnte nervesystemet og nevrotransmittere tidligere. Dopamin er en nevrotransmitter, sikkert den mest kjente sammen med endorfin og serotonin, og kalles ofte for lykkehormonet. Man kan kalle det for en kjemisk budbringer (Dopamin påvirker mye mer enn bare lykkefølelse, men det er ikke relevant her).

Dopamin nevnes ofte sammen med sosiale medier. Sosiale medier «hacker» dopaminuskillelsen i hjernen. Man føler lykke når man skiller ut dopamin, og det står flere steder at det har noe med hva man oppnår; at hjernen skiller ut dopamin når du mottar en belønning for det du har gjort. Det er på sett og vis feil.

Forskeren Wolfram Schultz utførte i 1997 et eksperiment der han fant ut at dopamin ikke blir utskilt når man har oppnådd noe, men rett før man har oppnådd noe. Det har altså med forventinger å gjøre, ikke selve oppnåelsen. Dopamin er «drivstoffet» som får deg til å oppnå noe, ikke belønningen av handlingene våre.

Det utskilles små mengder med dopamin i hjernen til enhver tid. Man har som regel en ganske jevn baseline. Dersom jeg nærmer meg en belønning, vil dopamin-nivået øke, frem til øyeblikket før jeg får belønningen, ikke rett etterpå. I det øyeblikket man får signalet om den potensielle belønningen, vil dopamin-nivået øke. Når det går over et visst nivå, vil man gjøre handlingen som trengs for å få belønningen. Derfor kalles det ofte for et «motivasjonshormon».

 

Avhengig av dopamin?

Forfatteren av Dopamine Nation, Anna Lembke, skriver at glede/nytelse, «pleasure», og smerte, «pain», oppleves gjennom de samme regionene i hjernen. Man kan si at det er en vippehuske, som man hadde i barnehagen. Dersom man tipper over på glede, vil man føle glede (åpenbart) jo raskere og mer man tipper, jo bedre føles det.

Lembke beskriver det her:

“In addition to the discovery of dopamine, neuroscientists have determined that pleasure and pain are processed in overlapping brain regions and work via an opponent-process mechanism. Another way to say this is that pleasure and pain work like a balance.

Imagine our brains contain a balance—a scale with a fulcrum in the center. When nothing is on the balance, it’s level with the ground. When we experience pleasure, dopamine is released in our reward pathway and the balance tips to the side of pleasure. The more our balance tips, and the faster it tips, the more pleasure we feel.”

Etter en slik økning i dopamin-nivået, vil kroppen gjøre det den har en tendens til å gjøre, nemlig søke likevekt/balanse:

 “It wants to remain level, that is, in equilibrium. It does not want to be tipped for very long to one side or another. Hence, every time the balance tips toward pleasure, powerful self-regulating mechanisms kick into action to bring it level again. These self-regulating mechanisms do not require conscious thought or an act of will. They just happen, like a reflex.

I tend to imagine this self-regulating system as little gremlins hopping on the pain side of the balance to counteract the weight on the pleasure side. The gremlins represent the work of homeostasis: the tendency of any living system to maintain physiologic equilibrium.”

Det illustreres slik:

Som en vanlig vippehuske vil ikke husken stoppe akkurat i det den treffer midten, den går lengre ned på motsatt side:

«What goes up must come down».

Denne typen selvregulering er viktig å merke seg. Dersom man kun søker nytelse for nytelsens skyld, noe hedonistene gjør, kan det føre til anhedonia. Anhedonia er den manglende evnen til å føle glede eller nytelse. Kroppen tilpasser seg like opplevelser, og etterhvert settes den selvregulerende effekten i gang mye raskere. Det er ofte dette som fører til avhengighet. Man må ha mer for å oppnå den samme effekten som man opplevde tidligere. Nevrobiologen Andrew Huberman beskriver avhengighet som en «progressive narrowing of the thing that brings you pleasure.”

Et spesielt interessant aspekt med dopamin og atferd er hva som skjer når man introduserer usikkerhet i situasjoner.

La oss si at du har en rotte i et bur. Dersom lyset går på, kan rotta trykke på en spak og deretter få en belønning. Når lyset går på, noe som signaliserer at belønning straks vil bli tilgjengelig, vil dopamin-nivået øke i forventningen. Rotta trykker på spaken og får maten sin. I slike tilfeller vil man få ganske mange spaktrykk av rotta.

Tilbake til usikkerheten. Eksempelet over er når belønningen kommer hver gang lyset er på og rotta trykker på spaken. Hva skjer så, om rotta ikke får belønning hver gang, men heller i tilfeldige intervaller? Vil spak-trykker-atferden minke? Vil forventingene, dopamin-utskillelsen, være mindre? Tvert imot. Frekvensen på spaktrykkingen skyter i været og det samme med dopamin-utskillelsen. Innen atferdsanalysen kaller man dette for intermitterende positiv forsterkning. Dersom man føler at det er 50% sjanse for å få en belønning, vil effekten være størst. Større enn både 75% og 100%.

Når skjer dette? Gambling er et godt eksempel. Og sosiale medier. Husk, det er følelsen av at det er 50% sjanse for belønning som utgjør forskjellen her. Det finnes ingen casino i verden som faktisk gir deg muligheten til å spille spill der det er 50% sjanse for å vinne, men er fortsatt plenty av folk som spiller bort både penger, bil og hus der, fordi følelsen av det er der.

Det samme med sosiale medier. Etter at «like»-knappen ble introdusert på Facebook, økte aktiviteten mye. Intermitterende positiv forsterkning og vår sult etter sosial anerkjennelse viste seg som en dødelig kombinasjon som flere sosiale nettverk senere har kopiert, med braksuksess.

På denne måten har altså sosiale medier «hacket» oss mennesker. Ved å bruke slike veletablerte psykologiske prinsipper, har en stor del av befolkningen blitt avhengige av mobilen sin. Etter at man har sjekket Instagram sjekker man TikTok og andre apper, og når man er ferdig med runden, begynner man på nytt igjen, siden det kan ha skjedd noe nytt på den første appen når man er ferdig med den siste. Det blir en evig runddans.

«Persuasive design» kaller de slik teknologi, som lages for å kapre vår oppmerksomhet basert på våre psykologiske svakheter, som i et kasino eller en app. Grunnen til at vi har disse svakhetene i utgangspunktet er at de har en åpenbar overlevelsesverdi for oss mennesker, en evolusjonær funksjon.

Ufrivillig oppmerksomhet er det som skjer når en jeger/sanker snur seg lynraskt etter en lyd i buskene. De som snur seg alle 1000 gangene dette skjer, selv om det aldri er en løve der, har en større sjanse for å overleve enn den som etter 50 buskelyder har bestemt seg for at han ikke trenger å snu seg lengre. Det er bare ett tilfelle som skal til for at man forsvinner fra genbassenget.

 

Forvaltning av oppmerksomhet

Det sies at de som har en hammer ser spiker overalt. Så jeg skal dra det lengre, men ikke for langt.

Vi lever i et demokrati. Å bruke følelser når man burde bruke logikk fører ikke nødvendigvis til katastrofale valg, men de kan gjøre det. En velgerbase som ikke har et nyansert syn på de sakene de stemmer for vil være mye mer tilbøyelige for emosjonell manipulasjon og polarisering. Jeg tror dagens hastighet og bruk av ny teknologi gjør at vi ikke får tenkt dypt om ting og at det gjør oss sårbare. Se på USA for eksempel, der noen mener at de kan nærme seg en ny borgerkrig.

Dette har også ført til «the shallowing hypothesis». Det er en hypotese om at de som tekster mye og er mye på sosiale medier blir mindre reflekterte og tenker færre «dype tanker». Dette gir mening sett i lys av effekten distraksjoner har på evnen vår til å konsentrere oss. Dersom man lever i en konstant distraksjonsstorm, har man ikke tid eller evner til å tenke dypt og lenge.

For at velgerne i et demokrati skal ta et noenlunde gjennomtenkt valg av partier og politikk. Flere politiske saker og temaer er komplekse og nyanserte, men dersom velgerne ikke er i stand til å sette seg ned og se på disse nyansene, vil de umiddelbare følelsene ta valget for dem (det er godt dokumentert at de fleste tar valget basert på følelser).

Det er dokumentert at folk baserer sine valg på følelser. Hvordan kan man unngå det? Er noe man vil unngå?

 

En historie om følelser

Det blir ofte sagt at man aldri skal gjøre store avgjørelser i affekt, noe jeg er enig i og må ofte påminne meg selv om. En avgjørelse som gjøres med følelser settes ofte opp mot avgjørelser som gjøres av fornuft. Fornuft og rasjonalitet blir da sett på som motsetningen til følelser og affekt. En rasjonell avgjørelse er da en avgjørelse der følelser ikke har noe innvirkning, og omtales ofte sammen med kald. Man ser sjelden at en avgjørelse omtales som varm og rasjonell eller kald og følelsesladet.

Man skal altså ikke ta avgjørelser i affekt; man skal være rasjonell, kalkulert og fornuftig, siden følelser kan tåke til bedømmingsevnen.

Sett i lys av disse påstandene vil jeg introdusere dere for historien om Elliot.

Han var en samvittighetsfull arbeider som var et godt forbilde for både kolleger og søsken. Han var sjarmerende, hyggelig og smart. Men det skulle vise seg at Elliot hadde en svulst i frontallappen i hjernen. Etter hvert måtte han operere den bort for å bli kvitt hodepinen som kom av svulsten.

Denne historien kommer fra den amerikanske nevroforskeren Antonio Damasio. Etter at Elliot hadde fjernet svulsten og møtte Damasio, var personligheten hans lik slik den hadde vært før. Det var altså ikke problemet til Elliot. Men livet hans hadde uansett falt helt sammen. Han hadde skilt seg og giftet seg på nytt for så å skille seg igjen. Han hadde mistet jobben etter at han hadde feilet med flere prosjekter som aldri ble ferdig. Han var personlig konkurs etter at han ble involvert i pyramidespill med mistenksomme typer.

At livet var helt kaos var en ting, en annen var at han ikke fikk noe hjelp. Siden han var helt til stede mentalt, sjarmerende og smart, med en kropp som fungerte som vanlig, var det ingen som så på han som «syk». Legene at han var lat.

Damasio skulle altså være løsningen. Han tok en IQ-test sammen med andre evnetester for å undersøke om han var kognitivt svekket, noe han ikke var. På jobb kunne Elliot bruke en hel dag på å finne ut av hvordan han skulle sortere dokumentene sine. Skulle det sorteres etter navn? Dato? Farge? Han kom aldri frem til noe.

Etter å ha fokusert på intelligens- og hukommelsestesting, innså Damasio at det måtte være noe annet.

Damasio skriver: «The tragedy of this otherwise healthy and intelligent man was that he was neither stupid nor ignorant, and yet he often acted as if he were.»

Problemet til Elliot var at han ble følelsesløs etter at han fjernet svulsten i hodet. Når man mangler følelser, mangler man også preferanser. Uten å ha en preferanse for hvilket utfall du vil ha er det umulig å ta et valg. Da blir man «sittende på gjerdet» og ikke gjøre noen ting.

Ofte er det det som skjer med telefonen, fordi du heller vil ha underholdning enn å kjede deg. Da tar man minste motstands vei og flekker opp telefonen. Preferansen er å ikke kjede seg.

 

Fordummende underholdning?

I den dystopiske romanen Fahrenheit 451 er jobben til brannmenn å brenne bøker, ikke å slukke branner. Den ble skrevet på 50-tallet av Ray Bradbury, så den store stygge ulven var da massemedier i form av tv og radio. Boken er satt i en dystopisk fremtid, hvor bøker er ulovlig, men ikke tegneserier. I stedet for å tenke vil folk heller bli underholdt, og de blir underholdt av de samme tingene. Hovedpersonen Guy Montag møter den lille, tankefulle jenta Clarisse McClellan, som kommer fra en familie som tenker kritisk (og leser). Her er et lite utdrag:

«But most of all,» she [Clarissa] said, «I like to watch people. Sometimes I ride the subway all day and look at them and listen to them. I just want to figure out who they are and what they want and where they’re going… Sometimes I sneak around and listen in subways. Or I listen at soda fountains, and do you know what?» «What?» «People don’t talk about anything.» «Oh, they must!» «No, not anything. They name a lot of cars or clothes or swimming-pools mostly and say how swell! But they all say the same things and nobody says anything different from anyone else. And most of the time in the cafés they have the joke-boxes on and the same jokes most of the time, or the musical wall lit and all the colored patterns running up and down, but it’s only colour and all abstract. And at the museums, have you ever been? All abstract. That’s all there is now. My uncle says it was different once. A long time back sometimes pictures said things or even showed people.»

Senere har Guy besøk av Beatty, som er brannmester og sjefen til Guy. Beatty er på besøk for å undersøke om han har bøker, og da understreker brannmesteren hvordan man skal distrahere seg selv:

Beatty went on as if nothing had happened. «You like bowling, don’t you, Montag?»

«Bowling, yes.»

«And golf?»

«Golf is a fine game.»

«Billiards, pool? Football?’

«Fine games, all of them.»

«More sports for everyone, group spirit, fun, and you don’t have to think, eh? Organize and organize and super-organize super-super sports. More cartoons in books. More pictures. The mind drinks less and less.»

Distraksjoner hjelper ofte for å unngå de virkelige problemene. Dette gjelder både i våre egne liv og i samfunnet generelt. I Romerriket var «brød og sirkus» det de måtte gi for å passivisere folkemassene og holde dem «fornøyde». Da ble det stilt mindre kritiske spørsmål. Folk ble i hvert fall fornøyde nok til at de ikke gjorde opprør mot staten.

Når det er snakk om passivisering av massene, er det vanskelig å ikke nevne effekten smarttelefoner har på måten vi lever livene våre på. Det første og siste man ser når man står opp er en telefon. Det er mange som også bruker alt i fra 1 til 12 timer på telefonen i løpet av en dag. Jeg vil anta at unge bruker mer en eldre, men det er ikke lett å si.

 

Kjedsomhet og FOMO

Det det skal alltid skje noe. Ett kjedelig øyeblikk på Netflix og mobilen er oppe. Det øyeblikket den boken ikke fenger, mobilen opp. To minutter til trikken kommer? Opp med mobilen. De aller fleste gjør det. Meg inkludert.

Vi er livredde for å gå glipp av noe, og derfor leser vi VG tusen ganger for dag. FOMO, fear of missing out, er ikke et eldgammelt uttrykk akkurat. Alt skal gå så raskt som mulig og alle vil være med. Alle øyeblikk skal fylles.

Kjedsomhet er et onde som skal bekjempes, være det med Candy Crush, TikTok eller VG. Man kan anse kjedsomhet som en ubehagelig følelse man vil bevege seg bort fra. Da er det enkelt å rettferdiggjøre for seg selv at man «bruker i hvertfall tiden på noe når man spiller Candy Crush» samtidig som man venter på bussen.

Seneca skrev for ca 2000 år siden «It is not that we have a short space of time, but that we waste much of it.»

Jeg vil påstå at de aller fleste i dag er overstimulert. Dette er en felle jeg går i selv, til de grader. Kjedelige oppgaver som husarbeid og når man går til butikken skal døyves med en podcast, lydbok eller musikk. Alltid noe inn. Sjelden noe ut. Når man konstant blir stimulert er det interessant å se hva som skjer når man ikke blir det. Da kommer kjedsomheten snikende.

Det er mulig dette kun er anekdotisk, men mitt inntrykk er at de fleste ikke egentlig takler kjedsomhet. Da møter man seg selv i døra. Da kommer tankene. De skumle, fæle tankene. Dette kan man illustrere med at man akkurat har lagt seg til å sove. Man er trøtt, men får ikke sove. Siden man har vært stimulert, distrahert hele tiden frem til man sover, så kommer det plutselig et tomrom for tankene. Og det tomrommet skal fylles. Man ligger og grubler. Kanskje i timevis før du får sove. Dette gjelder nok ikke alle, men mange nok.

Renessansemannen Blaise Pascal skal visstnok ha sagt: «Alle menns elendigheter kommer fra at de ikke kan sitte i et stille rom alene»

Det er nok å ta i litt, alle blir å overdrive, men dette har blitt forsket på. En studie viser at flere vil heller ha elektrisk støt enn å sitte helt stille i sine egne tanker. Tenk litt over det.

 

Hva er hensikten med negative følelser?

Er livet bedre om man lever hedonistisk? Er det beste livet det som består av små, men gledelige øyeblikk som kommer i en jevn strøm? Eller kan det være et liv med mening, som kan være i miserable omgivelser? Viktor Frankl skriver om dette. Det gjør også Paul Bloom i sin nyeste bok The Sweet Spot.

Jeg har tidligere nevnt hvordan stimuli fra miljøet blir oppfattet av nervesystemet og den informasjonen blir sendt til hjernen og tolket der, før den videre avgjør hvilken handling kroppen skal gjøre. Hendelser som kan påvirke overlevelsen til en organisme gjør at organismen vil forsøke å unngå hendelsen/miljøbetingelsen.

Ild/flammer ødelegger cellene i kroppen og derfor føler kroppen smerte i møte med svært høye temperaturer som videre fører til en handling, en refleks i dette tilfellet, som drar hånden bort fra flammen. Smerte, negative følelser, er signaler om at noe må endres for å forsikre overlevelsen til organismen. Derfor ligger det (nesten) alltid potensiell læring i negative følelser; noe som kan hjelpe oss å gå i den retningen vi vil gå, om man handler på dem.

Følelser man vil unngå har altså en evolusjonær hensikt. Det er ikke dermed sagt at fraværet av negative følelser er noe man vil streve etter. Det er selvsagt viktig med graden av negative følelser, men motstand i seg selv er viktig for å få en muskel til å vokse, og ikke forvitre.

Mot, ikke fra

Innen aksept- og forpliktelsesterapi (ACT) er det et stort fokus på hvordan man lever, og dette blir beskrevet gjennom to dimensjoner, hvor den ene er til/fra (towards/away). Det er snakk om hvordan vi handler, vår atferd. Er atferden din mest på «fra»  siden, gjør du ting for å slippe noe, ofte negative følelser. Man kaller det også fluktatferd. Steven Hayes, grunnleggeren av ACT, mener at vi må leve mest i en «til-modus» – mesteparten av atferden vår må være i mot (towards) det vi synes er viktig.

Dersom mesteparten av handlingene du gjør i løpet av en dag er fluktatferd vil ikke livet ditt føles veldig meningsfylt ut. Å flykte fra følelser, som kan være så enkelt som en kjedelig situasjon ved å gå på telefonen vil ikke gi deg et meningsfylt liv i lengden.

Dopamin rehab

Tenk deg at du har to ting fremfor deg, telefonen og en bok. Dersom du telefonavhengig som de fleste andre, vil du velge telefonen, siden den er en forutsigbar dopamin-utskiller. Om det står mellom telefonen og en oppvask er det enklere å velge telefonen enn oppvasken. Slike valg står man ovenfor hele tiden, og valget vil ofte ende opp på det som krever minst, som telefonen, et spill eller en serie på Netflix.

All atferd som gir enkel og rask tilførsel av dopamin, kan vi kalle høy-dopamin-aktivitet og det som gir tregere og eller ingen utskillelse kan vi kalle lav-dopamin-aktivitet.

Det som er interessant er at det som er best for oss sjelden er det enkleste. Selv om vi vet hva som er bra for oss, velger ofte det motsatte.

Motivasjon er ofte svaret: vi mangler motivasjon til å gjøre skolearbeid, spise sunt eller trene.

Små, forutsigbare og enkle dopamin-hits gjør at vi alltid vil søke de enkleste løsningene; vi blir dopamin-avhengige. Vi vil heller gjør det som vi vet vil gi oss en umiddelbar liten dopamin-boost, heller en noe kanskje vil gi oss langt frem i tid. Ironisk nok er det meste som er bra for oss de tingene som kanskje vil gi oss en dopamin-hit i fremtiden.

Dopamin-utskillelsen er også blind for konsekvensene av de tingene som skaper utskillelsen, som igjen gjør at vi kan bli avhengig av atferd som ikke tjener noe formål på lang sikt.

For å si det enkelt, hver gang du har et valg mellom to ting, vil du ofte gjør det som gir en enkel dopaminutskillelse. Om mobilen gir dette, og den er tilgjengelig hele tiden, vil det være alltid enklere å ta opp telefonen heller enn å ta det andre valget, som man vet er bra for seg, men som ikke gir noe umiddelbar «belønning».

Kortsiktig belønning kommer ofte hånd i hånd med langsiktig lidelse, og omvendt. Kortsiktig lidelse blir til en stor belønning på lang sikt.

Husk at kroppen forsøker å holde likevekt. Den tilpasser seg.

Å lese gir lavere dopamin-utskillelse på kort sikt, men det kan gi deg en mastergrad eller en bok på lang sikt.

Å trene er ubehagelig på kort sikt, men gir deg en sunn kropp på lang sikt.

Å spise sunt kan ta lengre tid og være dyrere enn sin motpart, junkfood, som du kan få levert på døra og kjøpt nesten overalt hvor man er.

Og så videre.

Når jeg spiller videospill eller er på telefonen, blir jeg «avhengig» av den dopaminen. Etter hvert vil kroppen tilpasse seg, og dermed begrense dopamin-utskillelsen som den aktiviteten gav. Til slutt ender det med at man ikke har «motivasjon» til å utføre lav-dopamin-aktiviteter, siden man alltid higer etter den enkle, kjappe dopaminutskillelsen.

Så hva kan man gjøre for å unngå dette problemet?

Man må venne seg av disse enkle, raske og skadelige dopamin-utskillelsene i hverdagen. Det er tid for en dopamin-faste

Ved å begrense dopaminutskillelsen over tid, altså at man velger bort alle de tingene som overstimulerer dopamin-utskillelsen i kroppen

Hvorfor er det viktig å unngå for mye dopamin? Da vil systemet være mye mer sensitivt. Mindre skal til, både på pleasure og pain, da vil vi være mer sensitive for nyhet (som i novelty og ikke news) i miljøet.

Læring påvirker dopaminen i hjernen. En rotte som lever i et bur med nyhet (novelty), og et mangfoldig og stimulerende miljø, vil utskille mer dopamin enn når den lever i et grått bur. Om rotta er stimulert med metamfetamin først, derimot, vil ikke rotta oppfatte det nye, spennende miljøet på samme måte. Evnen til å lære forsvinner med andre ord.

For mye dopamin, nytelse, vil føre til at likevektseffekten, som kroppen har automatisk, ikke fungerer så godt. Da vil «the gremlins» som Lembke kaller dem, permanent ligge på pain-siden og vi vil føle oss dårlig.

Substanser som alkohol, kokain og hasj kan endre belønningssystemet i hjernen for alltid. Lemke kaller det for experience-dependent plasticity. Kokain og met

Lembke skriver:

Science teaches us that every pleasure exacts a price, and the pain that follows it longer lasting and more intense than the pleasure that gave rise to it.»

Det finnes ingen biologisk, gratis lunsj med andre ord. Alt vi gjør får konsekvenser.

Hun fortsetter:

«With prolonged and repeated exposure to pleasurable stimuli, our capacity to tolerate pain decreases, and our threshold for experiencing pleasure increases».

Vi er utviklet i miljøer hvor det er få ting som gir dopamin. Hjernen vår er utviklet for miljøer hvor knapphet er regelen heller enn unntaket, i motesetning til verden vi lever i i dag, med overflod av det meste. (Dette gjelder i de fleste land i vesten). Dette fører til at vi er skapt for å alltid lete etter mer. Uten et belønningssystem, ville vi ikke ha en naturlig drift etter dette og arten ville sannsynligvis ikke overlevd til her vi er i dag.

Tom Finucane beskriver mennesker i dagens miljø som at «vi er kaktus i regnskogen» – vi bader i dopamin, som ironisk nok gjør oss miserable.

Lembke anbefaler oss alle til å gjøre en «dopamin-faste» for å rekalibrere dopamin-systemet vårt; lag et lav-dopamin-miljø, som vi er utviklet for, heller enn et høy-dopamin-miljø, slik vi lever i dag.

Uttrykket «det kommer til å bli verre før det blir bedre» er en god beskrivelse av en dopamin-faste. For en som er vant til å leve i et høy-dopamin-miljø, vil begynnelsen av en slik faste føles dårlig, ikke ulik all annen avhengighet. Problemet er at man ofte ikke innser effekten som aktiviteten man er avhengig har på livet sitt, før man har stoppet med den en stund.

Berrys regler for adopsjon av teknologi

Når vi adopterer nye typer teknologi skal de løse problemer. Disse er ofte problemer som kommer av tidligere ny teknologi. Kompleksiteten øker, og da øker problemene.

Eksempel er når NASA skulle lage en penn som fungerte i verdensrommet.

De brukte mye tid og penger på å «modernisere» teknologien. Forbedring av teknologi, i stedet for å tenke ett skritt tilbake, til blyanten, som viste seg å fungere bra.

Om du kjøper en svær yacht, må du ha ansatte, mekanikere også videre. Kompleksiteten øker. I noen tilfeller kunne man fått det samme til en mye mindre pris og mindre kompleksitet – en robåt. Da hadde man fått litt trim i tillegg. Men ekstrem komfort er det man higer etter. Selv om det blir enklere, betyr ikke det at livene våres blir bedre.

Den amerikanske forfatteren og naturverneren Wendall Berry skrev i 1987 et essay han kalte Why I Am not Going To Buy a Computer. Han begynte essayet slik:

“Like almost everybody else, I am hooked to the energy corporations, which I do not admire. I hope to become less hooked to them. In my work, I try to be as little hooked to them as possible. As a farmer, I do almost all of my work with horses. As a writer, I work with a pencil or a pen and a piece of paper.»

Allerede her skjønner man hvilket liv han lever: analogt. I kjent Emersoniansk stil er selvstendighet den ytterste dyd. Å være avhengig av «the grid» er noe som man hadde unngått om det var mulig. Han skriver med penn og papir først og deretter skriver kona tekstene ned på en skrivemaskin. Han fortsetter:

“I do not admire the computer manufacturers a great deal more than I admire the energy industries. I have seen their advertisements, attempting to seduce struggling or failing farmers into the belief that they can solve their problems by buying yet another piece of expensive equipment. I am familiar with their propaganda campaigns that have put computers into public schools in need of books. That computers are expected to become as common as TV sets in “the future” does not impress me or matter to me.”

Det er verdt å notere at dette ble skrevt i 1987, før datamaskiner ble allemannseie slik det er i dag. Berry skriver dog fortsatt på penn og papir. Han anerkjenner at datamaskinen kan være et godt verktøy for noen, men han mener at det sammenlignet med penn og papir ikke er en nevneverdig fremgang:

“My final and perhaps my best reason for not owning a computer is that I do not wish to fool myself. I disbelieve, and therefore strongly resent, the assertion that I or anybody else could write better or more easily with a computer than with a pencil. I do not see why I should not be as scientific about this as the next fellow: when somebody has used a computer to write work that is demonstrably better than Dante’s, and when this better is demonstrably attributable to the use of a computer, then I will speak of computers with a more respectful tone of voice, though I still will not buy one.”

Han avslutter essayet med det som jeg synes er mest interessant med hele teksten. Han presenterer 9 regler han har for å adoptere nye teknologiske innovasjoner.

“To make myself as plain as I can, I should give my standards for technological innovation in my own work. They are as follows:

1) The new tool should be cheaper than the one it replaces.

2) It should be at least as small in scale as the one it replaces.

3) It should do work that is clearly and demonstrably better than the one it replaces.

4) It should use less energy than the one it replaces.

5) If possible, it should use some form of solar energy, such as that of the body.

6) It should be repairable by a person of ordinary intelligence, provided that he or she has the necessary tools.

7) It should be purchasable and repairable as near to home as possible.

8) It should come from a small, privately owned shop or store that will take it back for maintenance and repair.

9 It should not replace or disrupt anything good that already exists, and this includes family and community relationships.”

Grunnen til at han ikke adopterer ny teknologi er at det ikke hjelper han å bevege seg mot de tingene han verdsetter. Ny teknologi må være i tråd med verdiene han på forhånd har bestemt seg for, som han nevner tidligere i teksten:

“I do not see that computers are bringing us one step nearer to anything that does matter to me: peace, economic justice, ecological health, political honesty, family and community stability, good work.”

Det er der jeg mener vi har noe å lære fra Berry. Når vi skal kjøpe den nye store dingsen er det vi ofte at vi tenker på om vi har råd til det. Penger er verdien vi setter den nye tingen opp i mot. I stedet for å kjøpe det nye uten å tenke seg om, burde vi først og fremst tenke på om det samsvarer med verdiene våre. I tillegg burde vi ta høyde for

Grunnen til at denne (veldig) lange teksten ble skrevet er at jeg ble bevisst på hvor viktig oppmerksomheten vår er i det daglige liv. Det er en flaskehals for så mye i livet vårt, og konsekvensene av å ikke bruke oppmerksomheten vår til de riktige tingene kan være store.