Psykologien bak Forræder – del 1 – å avsløre en løgner

Personlig er jeg ganske lei av reality programmer, og spesielt kjendis-reality er en mettet sjanger i disse dager.

Men ett program har skapt mye begeistring for meg og veldig mange andre: Forræder.

Til tross for at det går under kjendis-reality-paraplyen har det siden i fjor vært et friskt pust. Mads Hansen er god, og de caster ganske bra. Blant annet er det gøy at de har med krimforfattere som Anne B. Ragde, Tom Egeland og Jørn Lier Horst

Siden jeg har lest og studert psykologi de siste 5 årene er det vanskelig å ikke se på programmet uten psykologi-brillene på. Det er mye som er interessant med programmet.

Jeg har skrevet et par poster som handler om psykologi relevant til programmet, og her kommer den første posten. Først går jeg igjennom litt om bakgrunnen til Forræder før jeg kommer til the good stuff.

Bakgrunnen til Forræder

Forræder er et såkalt sosialt deduksjonsspill, som er basert på et det nederlandske Der Verraders.

Selve spillet er en TV-versjon av selskapsspillet Mafia (eller Varulv, som er en annen versjon).

I 1987 ble Mafia-spillet utviklet av den sovjetiske psykologistudenten Dimitry Davidoff, som var lærer i psykologi samtidig som at han studerte det samme. Han lagde Mafia for å lære bort psykologi til sine studenter på en effektiv måte, samtidig som at han samlet inn data til universitetsgraden sin.

Om du vil spille det originale spillet kan du finne reglene her.

Davidoff beskriver det som et spill som handler om «den uinformerte majoriteten versus den informerte minoriteten». Spillet handler altså om asymmetrisk informasjon. Det viser at kunnskap er makt — treffende fra en som levde under Jernteppet. Den sterke majoriteten har en stor fordel sammenlignet med den svake majoritet. Kanskje ikke ulikt slik det er i Russland, og veldig mange andre steder, fortsatt.

Spillet, som originalt utspilte seg under Jernteppet, spredde seg raskt i Russland og videre. Det kom seg til en gruppe Mensa-medlemmer i Ungarn. De var så begeistret for spillet at de begynte å lære det bort til andre Mensa-medlemmer rundt om i verden. I 1989 kom det seg til USA hvor Andrew Plotkin etterhvert skulle tilpasset spillet og utviklet det til det som kalles Varulv (Werewolf).

Det spredde seg til Sørøst-Asia og ble som regel en megahit over alt.

Hele konseptet går ut på å avsløre forræderne eller mafioser eller varulver. For å gjøre det må man kunne ta dem i en løgn.

Forræder har 22 deltagere hvor 3 av dem er forrædere. Dette fører til at det er en mye større statistisk sjanse å drepe lojale enn forrædere dersom man kun velger tilfeldig (ellers også forøvrig). For å ikke være et offer for tilfeldigheter må man kunne se når noen lyver

Så spørsmålet er: hvordan avslører man at noen lyver?

Menneskelig løgndeteksjon

Det sies at alt i fra 60% til 97% av all kommunikasjon vi mennesker gjør er ikke-verbalt – altså at det ikke er språklig kommunikasjon.

Å avsløre en løgn handler ikke bare om å tolke hvilke ord som kommer ut av munnen men også  å tolke kroppsspråket til vedkommende.

Men hvor gode er vi egentlig til å tolke kroppsspråk?

Som en hypersosial art, så kan det tenkes at vi generelt sett er veldig gode til å gjøre det.

Når det gjelder løgner er det to faktorer som er viktige i denne settingen: forræderen sin evne til å lyve, og de lojale sine evner til å gjennomskue løgneren.

Hvordan kan man altså se at noen lyver? Tenk litt over det. Er det noen spesifikke ting du ser etter når du prøver å se om noen lyver?

Finnes det noe som tilsvarer Pinocchio’s nese?

Bond og DePaulo gikk i 2006 gjennom en rekke studier som undersøkte akkurat dette. I en studie fikk deltagerne et åpent spørsmål om hva som kjennetegner en løgner.  63% av de over 2300 deltagerne fra hele verden påstår at løgnere unngår øyekontakt. 28% mente at nervøsitet var vanlig for en løgner, og 25% svarte at kroppsspråket til en løgner kunne avsløre løgneren. I en annen studie mente 71.5% at løgnere unngår øyekontakt.

At en løgner unngår øyekontakt er altså folk fra hele verden enige om.

Men er det sant?

Om man ser på tallene så er viser de fleste studier at folk flest sine løgndetektor-egenskaper er så vidt bedre enn et myntkast – vi avslører løgner i 54% av tilfellene.

I en annen studie undersøkte de om studenter (som ikke kunne spille poker) kunne bedømme hvor gode kort de trodde proff pokerspillere hadde, basert på videoopptak av forskjellige kroppsdeler. Den ene gruppen kunne se overkroppen (med ansiktet), den andre kunne bare se ansiktet og den tredje gruppen kunne bare se hendene til spillerne.

Gruppen som kunne se alt over bordet – altså overkroppen, hadde ca. like gode sjanser som et myntkast. De som kun kunne se ansiktet? De var dårligere enn et myntkast. De som var best var de som bare såg hendene til spillerne.

Til tross for at det viser seg at de fleste sine løgndetektor-egenskaper like gjerne kunne foregått som myntkast, så tror vi at vi er bedre til å lese kroppsspråk enn vi faktisk er og samtidig så er vi bedre til å lyve enn vi tror.

Så hvordan kan man avsløre at noen ikke snakker sant?

De unngår i hvertfall ikke øyekontakt.

Det er nemlig ikke funnet noen sammenheng mellom løgner og unngåelse av øyekontakt. De har i hvertfall ikke funnet et signifikant mønster.

En studie fant derimot at løgnere holdt mer øyekontakt enn vanlig. Noe som gir mening om man tenker over det: en som skjuler noe vil følge litt ekstra med på den personen den snakker med for å ser om vedkommende tror på løgnen. Samtidig vil jo de fleste tro at en som unngår øyekontakt kan lyve, så da vil man unngå akkurat det.

En person som ikke har noe å skjule kan ta deres troverdighet for gitt, noe en løgner ikke kan gjøre. Derfor vil løgneren være mye mer selvbevisst, og følger derfor mye mer med på sin samtalepartner. Øyekontakten er bare en brøkdel lengre enn vanlig, så det er ikke en Pinocchio-nese å se etter heller, dessverre.

Den amerikanske psykologen Paul Ekman har brukt hele sin karriere på å studere ikke-verbal atferd. Han mener å at man kan avsløre en løgn ved å se på ansiktsuttrykk, men at det er svært vanskelig.

Det er enklere å fortelle sannheten enn å lyve. Den kognitive tyngden til en løgn vil være tyngre enn å fortelle sannheten, og med denne økte tyngden vil det forekomme en «lekkasje» i form av det Ekman kaller for «mikrouttrykk».

Et mikrouttrykk er altså denne lekkasjen, og denne reaksjonen skjer i et brøkdel av et sekund.

Ekman har studert dette med 15 000 utrente personer, hvorav rundt 50 personer har kunnet lese mikrouttrykk naturlig og konsekvent. Så det er ikke en vanlig ferdighet å ha, og Ekman kaller de for «Truth Wizards». Men Ekman mener at man kan trene denne ferdigheten.

Dersom man har den naturlige evnen til å identifisere disse mikrouttrykkene vil ikke det si at man automatisk kan se om noen lyver.

Den kognitive tyngden som fører til mikrouttrykk trenger ikke nødvendigvis å komme fra en løgn – det kan komme fra en stressende situasjon, eller generelt press på en annen måte. Så det er ikke en metode som er 100% sikker, heller tvert i mot.

En ting er at man kan trene seg på å oppdage løgnere – en annen er at man kan trene seg på å lyve. De beste løgnerne er nesten umulige å oppdage. Selv Ekmans «Truth Wizards» sliter med å oppdage de beste løgnerne. Ofte er ‘psykopater’ de beste løgnerne. For folk som lyver som sitt levebrød vil ikke den kognitive tyngden til en løgn veie like mye som den vil med en normal person, og de vil være vanskeligere å lese.

Det vil alltid være en dynamisk og uforutsigbar situasjon, hvor samspillet mellom løgner og lytter vil påvirke dynamikken, samt egenskapene til løgner og lytter vil åpenbart ha en innvirkning på samspillet.

Men litteraturen er klar: per idag finnes det ingen pålitelige kroppsspråkstegn som man kan bruke til å avsløre løgner. Ekmans berømte studier om mikrouttrykk har blitt kritisert for å være uvitenskapelig.

Selv om vi kanskje ikke er så gode til å oppdage løgner, så er ikke det nødvendigvis så viktig. De fleste situasjoner som vi opplever i dagliglivet er ikke et spill mellom katt og mus, og vi er dermed oftest best tjent med å stole på folk rundt oss. Tillit til medmennesker er svært viktig i et samfunn, og der er vi i Norge veldig heldige. Men det kan føre til at vi er litt naive når vi først møter noen som vil bedra oss på en eller annen måte.

De lojale i spillet har med andre ord ikke et veldig godt utgangspunkt for å avsløre når forræderne lyver. Som nevnt tidligere vil det selvfølgelig ha noe å si hvor komfortable forræderne er med å lyve.

Carina Olset for eksempel, er tydelig ukomfortabel med å lyve. I den ene rådsalen skulle hun si rett ut at hun var lojal. For oss seere, som vet at hun er forræder var det lett å gjennomskue, men hun ble ikke gjennomskuet av de andre. Så selv en forræder som er dårlig å lyve kan være heldig med at myntkastet til de lojale havner på feil side.

 

Fotnoter:

¹ https://en.wikipedia.org/wiki/Mafia_(party_game)

² https://www.wired.co.uk/article/werewolf

³ Bond Jr, C. F., & DePaulo, B. M. (2006). Accuracy of deception judgments. Personality and social psychology Review, 10(3), 214-234

⁴ Global Deception Research Team. (2006). A world of lies. Journal of cross-cultural psychology, 37(1), 60-74.

⁵ Sternglanz, R. W., Morris, W. L., Morrow, M., & Braverman, J. (2019). A review of meta-analyses about deception detection. The Palgrave handbook of deceptive communication, 303-326.

⁶ Slepian, M. L., Young, S. G., Rutchick, A. M., & Ambady, N. (2013). Quality of professional players’ poker hands is perceived accurately from arm motions. Psychological science, 24(11), 2335-2338.

⁷ Elaad, E. (2003). Effects of feedback on the overestimated capacity to detect lies and the underestimated ability to tell lies. Applied Cognitive Psychology: The Official Journal of the Society for Applied Research in Memory and Cognition, 17(3), 349-363.

⁸ Mann, S., Vrij, A., Leal, S., Granhag, P. A., Warmelink, L., & Forrester, D. (2012). Windows to the soul? Deliberate eye contact as a cue to deceit. Journal of Nonverbal Behavior, 36, 205-215.

⁹ Gladwell, M. (2006). Blink: The power of thinking without thinking.

¹0 Konnikova, M. (2017). The confidence game: Why we fall for it… Every time. Penguin.

¹1 Brennen, T., & Magnussen, S. (2020). Research on non-verbal signs of lies and deceit: A blind alley. Frontiers in Psychology, 11, 613410.

¹2 Porter, S., & Ten Brinke, L. (2008). Reading between the lies: Identifying concealed and falsified emotions in universal facial expressions. Psychological science, 19(5), 508-514.