Brent i minnet – en leseropplevelse

En erindring om en god leseropplevelse

Det var tidlig på dagen. Så tidlig at varmen ikke var et problem enda. Jeg hadde akkurat vært på Bubbas, kafeen over gata. Der kunne du kjøpe overpriset avocadotoast og filter-kaffe — 15 kvadratmeter med Vesten. Kanskje det eneste stedet på øya der man kunne få normal filter-kaffe. Kanskje i hele landet? Det var i hvertfall slik det føltes ut.

 

Jeg hadde klatret opp i det lille bambustårnet. Derfra kunne jeg se utover stranda. Tre hunder løp om kapp. Den som manglet et bein tapte. Igjen. Jeg kunne høre den skarpe lyden av den hvite kulen smeller inn i pyramiden. Biljardkulene støter inn i vantet, og avhengig av hvor mange som går ned i hullene, følger jubel eller sukking.

Ofte er det slik at det som henger igjen etter en bok eller film eller serie kun er en eller to scener. Slik er det ihvertfall med meg. Det kan være at jeg ikke husker noe om en bok, bortsett fra den ene scenen. Når jeg først tenker på den scenen husker jeg ofte hvor jeg var når jeg leste den, hvilket humør jeg var i når jeg leste den, og hva jeg tenkte når jeg gjorde det. Det kan være en spesiell ide eller et helt vanlig øyeblikk som brenner seg fast.

Det som er rart er at når jeg først tar meg tid til å huske scenen, så kommer det mer fra resten av boken også. Døren åpnes.

Scenen som beskrives over skjedde i sammenheng med et slikt øyeblikk. Det var en idé som brente dette øyeblikket fast i minnet. En idé som fortsatt gjør at jeg føler meg litt rar.

Øyeblikket kommer fra en scene i «Slaughterhouse 5» av Kurt Vonnegut. Jeg kan ikke forklare det skikkelig, for det er mer en følelse enn noe annet. Det handler om tid.

«Slaughterhouse 5» handler egentlig om erfaringene Kurt Vonnegut selv hadde under andre verdenskrig, men det var ikke det som gjorde inntrykk på meg. I boken kommer en gjeng med tidsreisende, Tralfamadorians, og kidnapper hovedpersonen Billy Pilgrim. Disse romvesene har en spesiell måte å se tid på (eller, Vonnegut har):

“All moments, past, present, and future, always have existed, always will exist. The Tralfamadorians can look at all the different moments just the way we can look at a stretch of the Rocky Mountains, for instance. They can see how permanent all the moments are, and they can look at any moment that interests them. It is just an illusion that we have here on Earth that one moment follows another one, like beads on a string, and that once a moment is gone it is gone forever.”

Det sitatet der gjorde inntrykk. Fordi det beskrev en følelse jeg har hatt: at tiden, fortid, fremtid og nåtid, eksisterer samtidig. Det er mulig det finnes en forklaring på dette, gjennom kvantefysikk eller helt sikkert filosofi, men jeg har ikke kjennskap til det.

Å tenke på slike ting gjør at jeg får eg ekkel følelse, nesten som en ut av-kroppen-opplevelse. Det er en følelse jeg kan huske jeg hadde ofte når jeg gikk til skolen som barn (men som kanskje er et falskt minne). Det er en interessant følelse, men jeg er ikke sikker på om jeg vil ha den for ofte.

For romvesenene i «Slaughterhouse 5»  er en død person bare en død person i nået, en person som det står dårlig til med akkurat nå, men som fortsatt lever i fortiden. Fra dette kommer den kjente frasen «So it goes», som Trafalmadoriene sier når de ser en død person. Jeg tenker ofte på den frasen, ikke fordi jeg ser døde personer hele tiden, men jeg tenker på den boken, og det øyeblikket. Der er derfor jeg leser, for å søke etter flere slike leseropplevelser.

(Apropos tid, så finnes det folk som kan se tid. På samme måte som at noen ser farger når de hører musikk, så kan de visstnok se tid. Det er en form for synestesi, som er når sanser blandes (noen kan smake ord osv.) De kaller det «time-space synesthesia».)

 

Om du liker posten, del den gjerne med noen andre du tror kan like den. Da får du 100 karmapoeng!