Psykologi, hunder og tortur
Se for deg at du har et halsbånd på deg hele dagen. På helt tilfeldige tidspunkt får du store elektriske støt. Du vil unngå det, du gjør alt du kan for å unngå det. Hva skjer? Kanskje noen har et skjult kamera der de straffer deg dersom når gjør noe feil. Problemet er bare at du ikke vet hva du gjør feil.
Du straffes for noe, men er usikker på hva, du har null kontroll. Det er ingenting du kan gjøre.
Hvordan ville det påvirket deg?
Versjoner av denne situasjonen har man utført som eksperimenter. Dette eksperimentet har man utført på katter, hunder, fisker, insekter, fugler, rotter og mennesker. Alle artene man har prøvd det med viser samme resultat. Det skjer med nesten alle man prøver det på.
Hva skjer? Martin Seligman kaller det lært hjelpeløshet.
Pavlovs arv
Ivan Pavlov er i dag mest kjent for sine eksperimenter med hunder. Han skulle i utgangspunktet undersøke hunders fordøyelse ved hjelp av spyttet til hunden. For at hunden skulle produsere spytt måtte de gi hunden mat. Han oppdaget at hundenes spyttproduksjon begynte når hundene så personen som vanligvis gav dem mat, altså før de fikk maten. Pavlov eksperimenterte med dette etter disse observasjonene. Ved å «parre» nøytrale stimuli, som en ringelyd eller en metronom, med maten, fant han ut at han etter hvert fikk samme reaksjon fra hunden om han presenterte den, tidligere, nøytrale stimulusen. Her er en illustrasjon:
Dette kaller vi i dag for klassisk betinging. Dette brukes i dag blant når man trener hunder med klikker-trening (da bruker man også operant betinging, som er noe annet). Dette funnet endte opp med å bli fundamentet til tidlig behaviorisme og S-R-psykologi.
Hunder, og dyr generelt, har blitt brukt til mye rar forskning gjennom tidene. (EU prøver nå å fase ut forsøksdyr, men det er en annen sak).
Et annet hundeforsøk som er kjent i dag er Martin Seligman og Steven Maiers studier om lært hjelpeløshet.
Lært hjelpeløshet
Seligman begynte å studere hunder i forsøk som skulle bygge videre på Pavlovs tidligere arbeid med hunder og unngåelseslæring. Hundene fikk støt fra bakken samtidig som de spilte en lyd eller et lys. De lærte at støtet ville komme etter lyd/lys. Deretter skulle hundene lære seg å unngå støtet ved å hoppe over et gjerde.
Etter hvert så Seligman at noen hunder reagerte litt rart etter disse forsøkene, de ble helt passive og prøvde ikke å finne ut av hvordan de kunne unngå støtet. Seligman allierte seg med Steven Maier for å undersøke dette nærmere.
Hunder ble lagt i en sele som de ikke kunne rømme fra, der beina hang fritt. Foran seg hadde de to panel som de kunne trykke borti med snuten. Hvert sekstiende og nittiende sekund fikk hunden støt i bakbeina. Noen av hundene kunne kontrollere støtet ved å trykke borti et av panelene foran. Men det var bare noen. For de andre hundene var det ingenting de kunne gjøre for å unngå støtene. Støtene varte i først 30 sekunder, der noen kunne stoppe det før, og etter det var støtene kortere for hver gang.
Dagen etter utførte de samme eksperiment som tidligere, der de kunne hoppe over en hekk for å unngå støtet som kom fra bakken. I motsetning til sele-eksperimentet hadde de altså muligheten til å unngå støtet ganske lett.
De hundene som hadde kontrollen over støtet i sele-eksperimentet hoppet over. De andre hundene, som ikke hadde kontrollen i sele-eksperimentet, var passiv i hoppe-eksperimentet også. To-tredjedeler av dem var helt passive og resten lærte at de kunne unngå støtet, men etter mange forsøk.
Effekten av eksperimentet var generell og langvarig. Generell fordi hundene ble påvirket i andre situasjoner enn bare eksperimentene; interessen for mat forsvant, og de sluttet å ta vare på seg selv (stelle seg). Hundene ble helt passive. Livet deres ble passivt, og det varte lenge.
De kalte dette for lært hjelpeløshet. Lært hjelpeløshet er ikke ekslusivt for hunder, det gjelder mennesker også. Symptomene på lært hjelpeløshet er påfallende like symptomene på depresjon: passivitet, pessimisme, apati og mangel på motivasjon.
Hundene lærte at handlingene sine var nytteløse og at de ikke hadde noe kontroll. Da ender det opp med at man møter smerte med apati. Det er ingen vits å gjøre noe uansett.
De hundene som fikk kontroll over situasjonen ervervet det man kaller for «internalized locus of control», eller indre kontrollplassering på norsk. En indre kontrollplassering er troen på at det som skjer rundt meg er forårsaket av meg, jeg kan kontrollere omgivelsene mine og mitt eget liv.
Ytre kontrollplassering er når man tror at alt som skjer rundt seg er basert på tilfeldigheter og flaks. Folk med ytre kontrollplassering er oftere deprimert.
Seligmans arv? 
Disse brutale resultatene gjorde at Martin Seligman ville prøve å finne ut av hvordan man skulle leve et godt liv. Han er sett på som en av grunnleggerne av Positiv psykologi, som fokuserer på det gode liv heller enn abnormal psykologi (diagnoser, personlighetsforstyrrelser, abnormal atferd, osv.). Han sa i 1998: «I have spent my life trying to cure learned helplessness”.
Så det kom noe godt ut av elendigheten til slutt. Seligman sitt arbeid har antageligvis hjulpet millioner av folk.Men ikke bare gode ting.
I 2014 gav Senatets Etterretningskomité ut en rapport som omhandlet «Enhanced Interrogation Techniques», eller tortur som vanlige folk kaller det. Der hadde lært hjelpeløshet blitt brukt som torturmetode. På samme måte som hundene, ble fangene brutt ned til de ble helt passive. Teorien var at de da ville si alt avhørsfolka ville høre (noe de antageligvis gjorde. Altså at de sa det de trodde de ville høre. Ikke at det nødvendigvis var sant.)
I 2002 hadde Seligman holdt foredrag om lært hjelpeløshet da han møtte en psykolog som var veldig interessert i å bruke lært hjelpeløshet i militæret.
Hvordan han skulle bruke det og hva han skulle bruke det til, fikk ikke Seligman vite før rapporten som Etterretningskomitéen gav ut 12 år senere…
Kilder:
https://www.newyorker.com/science/maria-konnikova/theory-psychology-justified-torture
