Refleksjoner

Veien du ikke tok

Robert Frost er i hovedsak kjent for sitt dikt som heter «The Road Not Taken». De siste tre linjene blir ofte trukket frem: Two roads diverged in a wood, and I -/ I took the one less traveled by,/ And that has made all the difference”(dagen etter jeg skrev dette kom jeg over disse tre linjene i boken The Midnight Library av Matt Haig! (og dagen etter det en Frost-referanse i Kjeden av Adrian McKinty)). Flott dikt, ingen tvil om det. Men jeg tror det blir misforstått oftere enn ikke. Jeg ser ofte disse tre linjene lagt frem som motivasjons-sitat, det handler om å følge sin egen vei, om «ta egne valg, ikke følge flokken osv.». Greit nok, det kan jo være gode tips og råd for dem som trenger det. Det som irriterer meg er at det er feil. Feil tolkning av diktet. I hvert fall sammenlignet med min tolkning (siden min tolkning er den eneste som er viktig).

Jeg er på ingen måte en dikt-ekspert, bare så det er sagt. Poenget med å ta det frem er at det er et eksempel på en form for selv-mytologisering som jeg finner veldig frustrerende. Et eksempel på selv-mytologisering er Matthew McConaughey som akkurat har kommet ut med sin bok Greenlights. I den anledning møter han opp på alle podcaster som vil ha han, for å promotere, selvsagt. Det er jo vel å bra, det som får folk som ikke leser til å lese gir jeg tommel opp. I disse podcastene får vi høre om historiene til McConaughey, og han viser en ting: han er en fantastisk historie-forteller. Ingen tvil om det. Det som irriterer meg er måten han trekker leksjoner/life lessons ut fra sine historier. Han begår det Nassim Taleb kaller “the Narrative Fallacy”. “The Narrative Fallacy” er en tankefeil vi mennesker begår ganske ofte. Her er definisjonen som Taleb selv gir:

“The narrative fallacy addresses our limited ability to look at sequences of facts without weaving an explanation into them, or, equivalently, forcing a logical link, an arrow of relationship upon them” s. 64.

Dette kommer fra boken The Black Swan, som er bok nummer to i hans Incerto-serie. Den første boken heter Fooled by Randomness – veldig passende for dette sitatet og det jeg skriver om. Vi mennesker har en tendens til å se forbindelser der det ikke er noen. Det er i hovedsak jobben til humaniora. Jeg minnes et sitat fra en tale (link her) av artisten Tim Minchin:

“Arts degrees are awesome, and they help you find meaning where there is none. And let me assure you: there is none.»

Livet er tilfeldigheter: Verden er et komplekst adaptivt system: det består av ekstremt mange komponenter som samhandler med hverandre. Dette nettverket er så omfattende, og en enkelt tilfeldig hendelse kan påvirke hele resten av systemet (eks. økosystemet). Å tillegg årsakssammenhenger i slike systemer er ekstremt vanskelig, da det er så mange komponenter som beveger seg samtidig at hva som forårsaker hva er tilnærmet umulig.

Tilbake til Minchins sitat, så ser vi hva «art degrees» kan hjelpe oss med, å skape mening der det ikke finnes. Uten å gå ned i et eksistensialistisk sort hull, så nevnes alt dette med kompleksitet og årsakssammenhenger fordi at vi mennesker har denne tendensen, å skape sammenhenger der de ikke finnes. Kompleksitetsteori (noe jeg ikke vil påstå at jeg skjønner) er snop for en eksistensialist av disse grunnene.

Uten å komme for langt inni hvorfor det er slik, hva er greia med historiefortelling, så er det nok en evolusjonær grunn til at det er slik. Vi lærer gjennom historier. «Æsops fabler for eksempler (haren og skilpadda) og Keiserens nye klær av H. C. Andersen, og uendelig flere. Moralske leksjoner sammenvevd inni historier slik at de er enklere å huske.

Frost. Frost Frost. The Road Not taken. Følg din egen vei. Okey, tilbake. La oss gå tilbake til dette diktet: “long I stood, and looked down one as far as I could/ to where it bent in the undergrowth;/ Then took the other, as just as fair;/ And having perhaps the better claim,/ Because it was grassy and wanted wear; Though as for that the passing there/ had worn them really about the same.” Når man leser dette blir det mer åpenbart, for han skriver at veiene egentlig er like mye brukt/gått (worn). Valget var tilfeldig med andre ord. Etter å ha irritert meg over dette diktet da jeg tok et fag i litteratur på NTNU, fant jeg etterhvert ut at jeg skulle søke det opp: hva er historien bak dette diktet?

Det er, hold deg fast, ikke et motivasjonsdikt. Diktet er, i følge The The Poetry Foundation ihvertfall, et dikt som handler om to ting: at våre valg er mer klare i retrospekt (hindsight/etterpåklokskap). Dikter handler også om Frosts venn Edward Thomas, som var «kronisk ubesluttsom» når de møtte et kryss når de gikk tur sammen. I ettertid sa han ofte at de heller skulle valgt den andre. Diktet begynte som en spøk, og ble etterhvert tatt mer seriøst enn hva Frost mente. Dette er også et eksempel på hvordan vi har en tendens til å lese mer mening inn i noe enn det som er ment. Les og tolk det som du vil.

Her er hele diktet:

 

The Road Not Taken – Robert Frost

Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;
Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,
And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.
I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.
Om du har en tilbakemelding eller kritikk, legg gjerne igjen en kommentar. Del gjerne om du mener andre burde lese.